Ansvarlig renovering av byhus fra 1777

Arkitekt Morten Sonnenborg og Helle Harder bor i Porcelænshaven i Frederiksberg, men de var på utkikk etter en mindre feriebolig i Faaborg, der Helle stammer fra. På Hospitaltræde, som er en smal og sjarmerende, brosteinsbelagt gate, fant de et bittelite stygt hus. Det var knallblått og kun 2,5 meter bredt, men hadde en nydelig utsikt til en gammel kirke og et eldgammelt, fredet eiketre. Og det utfordret noe i arkitekten.

Det lille huset ble opprinnelig bygget i 1777, men har i ettertid blitt ombygd så mange ganger at det ikke hadde noen sjel igjen. Først i 1925, da det opprinnelige bindingsverkshuset ble grunnmurt og det flotte bindingsverket forsvant. Deretter i 1958, da den sydfynske maleren Axel Kyed tilføyde en andreetasje i typisk 50-tallsstil, og til slutt i 1986, da det ble bygget en gang i 80-tallsstil med stort overheng til bakhuset, som ble innredet som bad. 

Huset er pusset opp basert på et prinsipp om estetisk bærekraft (ansvar) og en visjon om å gjenbruke kvalitetsmaterialer så langt det lar seg gjøre.

«Over tid har huset blitt en stygg andunge, og vår oppgave har vært å gi det smale huset enkelhet, ro og en god romfordeling for å skape en bolig med fokus på det taktile og en hjemlig minimalisme», sier Morten Sonnenborg.

Leirbergveggen bak trappen var skjult bak gamle gipsplater, men har funnet veien tilbake til ære og verdighet. Den er med på å vise til husets historie, da de gamle leirbrente steinene er blandet med stjålne gule teglstein fra klosteret, som lå 50 meter unna huset da det ble bygget i 1777. Takkonstruksjonen fra 1777 og 1958 er eksponert og forteller historier om hver sin tid, på kjøkkenet – bak den gamle slagbenken – er det utsikt til bindingsverket på nabohuset, og veggen på loftet er ytterveggen fra Faaborgs gamle synagoge.

Renoveringen tok tre år, noe som betydde at de hadde tid til å finne de riktige gjenbruksmaterialene – brukt kullbrent leirtegl har erstattet eternittpanelene på taket, trappen til loftet er fra 1921 og ble funnet på en gård på Djursland, dørhåndtaket i messing kom opprinnelig fra Nørre Broby kirke, og spisebordet er laget av gulvet fra en gammel gymsal.

Gangen ut til bakhuset var råtten og måtte bygess opp nå nytt med overlys og foldedører ut til den bittelille hagen på 5 kvadratmeter. Før var det en trist hage med gamle terrassebord og søppelkasser. Nå er det en liten grønn oase med gjenbrukte, gule fliser som ble til overs da Helligåndskirken i Faaborg ble pusset opp.

Man finner også gjenbruk på kjøkkenet. Morten og Helle var lenge på jakt etter et sort uno form-kjøkken, fordi de ville at kjøkkenet skulle matche den sorte trappen og den originale sorte døren ut til entreen. Dybden var også viktig, fordi den måtte passe inn i en nisje der veggen er 14 cm skjev fra den ene siden av rommet til den andre.

Kjøkkenet fant de hos en familie i Køge, der det sto som en skjenk med overskap og underskap med skuffer. Helles familie hadde før et sagbruk ved Nørre Broby,

og sokkelen er laget av tre derfra, mens en del av benkeplaten er den opprinnelige Corian-benkeplaten og resten er laget av gjenbrukt teglstein, noe som skaper en rustikk kontrast til den fine, sorte eiken.

Den gamle keramikkvasken fant de hos DBA, og «minikanon»-lampene, som er designet av Asger Bay Christiansen, har Morten hatt liggende klar i flere år. De stammer fra oppussingen av en bank der de ikke lenger passet med resten av stilen. 

Helt siden Morten kjøpte sitt første uno form-kjøkken – det ikoniske Classic-designet – har han hatt en forkjærlighet for uno forms snekkerkjøkken. Spesielt den originale kubiske formen i 60x60x60 cm og de klassiske lamellene har alltid fascinert arkitekten.

Og spør du hvorfor han valgte et brukt kjøkken, har han svaret klart: Det er allerede laget, og det er snakk om kvalitet som kan vare evig. Jeg vet jeg av erfaring fra mine tre forrige kjøkken fra uno form.